Hun står i verandadøren og vinker. Det er et ritual. Vi må rulle ned bilvinduet, vinke og rope «Hadet!».
Hver gang stikker det i meg. Er dette siste gang? Jeg lener meg ut av vinduet og vinker litt ekstra, som for å binde henne til livet, og til meg.
Hun er så liten. Så gammel.
En skygge. En fremmed.
Jeg forstår det fortsatt ikke.
Min mamma – som jeg kjente henne – ble plutselig borte.
Et pust – og plutselig ble hun redd for alt. Et pust til – og alt dagligdags i livet ble skrekkinngytende. Hun forsto ikke lenger hvordan hun skulle få det til. Betale en regning. Gå på bussen, kjøpe billett og gå av bussen. Finne sjampoen på badet. Smøre en brødskive. Spille musikk.
Lyset gikk.
Det hjemmet som var fullt av glade toner og rask energi ble mørkt, tungt og truende. Kunsten på veggene, bøkene i hyllene og alle de vakre tingene hun omga seg mistet kontakten med den sjelen som hadde brakt dem til huset. Keramikken, krystallet, bildene, veggteppene, saueskinnene, bøkene, cd-ene, smykkene, klærne ble støvete. Skittent. Dødt.
Men hun levde. Som et spøkelse gikk hun hvileløst rundt i leiligheten. Skrev ned telefonnumre på lapper over alt. Den vakre, feiende håndskriften ble skjelven og utydelig. Ved siden av nummeret mitt sto det: Datter. Som om hun måtte minne seg selv på hvem jeg var.
Jeg hentet henne hjem til meg.
Hvis jeg måtte på badet, sto hun utenfor, røsket i døren og sa fortvilet: «Kommer du snart? Jeg er så redd».
Mamma!
Mamma! Kom tilbake! Jeg trenger deg! Jeg er voksen, men jeg trenger deg likevel. Ikke bli borte for meg!
Men hun ble borte. Jeg besøkte henne på sykehuset. På sykehjemmet. Jeg gikk i møter med leger og sykepleiere på sykehuset, personalet på sykehjemmet, tildelingskontoret, hjemmetjenesten, kontoret som tildelte støttekontakter, tannlegen, fastlegen og avtalespesialister.
Jeg begynte å resignere. Gradvis innså jeg at hun ikke kom tilbake.
Kjørte opp til huset hvor jeg bodde som barn. Sto utenfor og visste at ikke bare var barndommen forbi, men hun som var huset, hun som var hjemmet var borte. Selv om hun var her.
Det finnes ikke ord for sorgen over å miste en mor som fortsatt lever. Ordene eksisterer ikke i språket vårt. Men den sorgen kommer med matthet og følelse av evig gråvær hver gang jeg har vært på besøk. Det gjør så vondt. Jeg savner moren min så intenst. Hun er her – og hun er ikke her.
Den gamle damen jeg besøker ber meg gå. Hun orker ikke ha meg der. Hun vil ikke besøke meg. Hun vil ikke ha besøk av 8-åringen min, eller mannen min. Jeg tar dem med, men hun synes det er ubehagelig å ha dem der.
Noen ganger lykkes jeg. «Nå gjør vi det sånn», sier jeg «det blir moro», og så blir hun med. Vi hadde gode juledager sist jul. Jeg følte at hun ble friskere av å være sammen med storfamilien vår, bo sammen med flere mennesker, sitte ved bordet sammen med oss, koke opp tevann og smøre brødskivene til kveldsmaten selv.
Tilbake i omsorgsboligen lukket hun seg inn i seg selv igjen.
Hun som var en «feirer» hver gang det fantes en anledning, hun vil ikke være med lenger. Hun dyrket det første barnebarnet sitt, var verdens beste mormor, men nå ville hun ikke delta i konfirmasjonen hans. Heldigvis ombestemte hun seg i siste liten. 16-åringen vår er den eneste som fortsatt kan lokke frem noe som minner om den rause, varme, energiske og entusiastiske personligheten hun var. Når han blir med på besøk, blir smilet varmt igjen. Hans tap av mormor kom samtidig med den voldsomme fjortiseksplosjonen han gikk gjennom. Eller ble den så voldsom på grunn av sorgen han måtte gjennom? Jeg er moren hans. Jeg får ikke vite det. Han er bare så vidt begynt å snakke med meg igjen.
Mamma.
Jeg klarer ikke se i fotoalbumene dine. De åpner en tsunami av savn.
Jeg har garasjen full av pappesker med eiendelene dine.
Jeg kan ikke kaste noe. Tenkt om du plutselig står der en dag, feiende frisk og spør: «Hva har du GJORT med alle tingene mine?» «Har du KASTET dem?»
Jeg har gjenskapt hjemmet ditt i omsorgsboligen. Hengt opp bilder som de hang hjemme hos deg. Plassert skulpturer og bøker som de sto. Kjøpt en myk seng for at du skal ligge godt og kunne justere opp hodeenden.
Men hver gang jeg kommer for å vaske hos deg, ser jeg at alt står urørt. Ingenting er brukt. Du har ikke drukket en kopp te. Ikke spist en kjeks. Du sitter i det ene hjørnet av sofaen og ser på TV. Du blir hentet til frokost, middag og kveldsmat.
Hva tenker du på?
Når jeg spør deg, har du ikke noe svar.
Du snakker ikke med noen. Du er taus når jeg kommer. Sist gang satt jeg og 8-åringen og spilte UNO i sofaen ved siden av deg, mens du så på TV. Vi var i hvert fall sammen.
Og da vi dro, sto du i verandadøren og vinket.
villamilla 