Boligbytte – ferie i andres hjem

Tre år på rad har vi byttet bolig med villt fremmede mennesker i sommerferien. Mens vi har funnet oss til rette i en forstad med utsikt utover Cannes, et gammelt bakeri i Marseille og en vingård i Bordeaux, har franske familier hver sommer padlet kajakk i Oslofjorden, besøkt 22. julisenteret, beundret Munch og syklet til vikingskipene.

Jeg liker å reise, men jeg er ikke så veldig glad i å være turist. Mannen min synes utenlandsreiser blir unødvendig kostbare når vi likevel har alt vi trenger hjemme og på stølen.

Kompromisset ble at jeg lot meg overtale til å prøve boligbytte. Så julen 2015 tegnet vi oss for et medlemskap i Homelink International. For en tusenlapp ble vi medlem i nettfellesskapet av boligbyttere og fikk tilgang til bilder av hjem fra hele verden. Men vi hadde ikke laget noen annonse selv, så vi vi kom liksom ikke ordentlig i gang. I påskeferien 2016 tok vi oss på tak, fikk tatt bilder av hus og rom og skrev en tekst for å presentere både oss og huset. Deretter trykket vi «Publiser»  og lurte på hva som ville skje.

De kommer! Vi reiser!

Først skjedde ingenting. Så kom det plutselig henvendelser fra Tyskland og Nederland. Noen ville bytte. Men jeg ønsket meg jo til solen. Alle jeg kontaktet hadde allerede gjort avtale om å bytte med noen andre. Det var likevel fasinerende hvor høflige og velvillige alle svarene var. Da vi nesten hadde gitt opp, ble vi kontaktet av en hyggelig familie fra Cannes. Om vi ville bytte? Jeg nesten ropte ja! Og etter at vi hadde meldt litt frem og tilbake om detaljene, skrev vi kontrakt og bestilte flybilletter.

«De kommer! Vi reiser» sto det nå på nettsiden. Vi skulle byttelåne bil, pus og leilighet. Gjett om vi var spente!

Åh, det var så fint! Vi ble møtt på flyplassen og kjørt hjem til leiligheten. Der fikk vi råd om strender, matbutikker, museer og katten. Og så gikk hun. Det var søndag kveld og vi satt i en leilighet med et helt rent, men tomt kjøleskap. Vi la oss tidlig og kastet oss over bakeren nedi gaten neste morgen. Deretter fulgte to uker tettpakket med strand, kultur og fransk gps. Tilslutt ble jeg lommekjent i bakgatene fra Cannes og opp gjennom åsene i Le Cannet og til Mougins le Haut. På vei hjem møtte vi boligbyttefamiien vår til kaffe på Gardermoen – og det var like spennende å høre om deres opplevelse av huset vårt, og Oslo.

Frankrike og boligbytte hadde gitt mersmak. I vinterferien 2017 satt jeg og surfet på boligbyttesiden til homelink.org igjen. Da jeg oppdaget en familie fra Marseille som ville til Norge. Jeg visste ingenting om byen, bare at den lå ved kysten, men tok kontakt – og gjett om de ville til Oslo? De ville. Det var februar og sommerfeiren var i boks. En ungdom, en liten gutt, to unge voksne døtre og to voksne skulle endelig dra på ferie sammen igjen. Franskmennene skulle både låne huset ved Oslofjorden og stølen på fjellet. En uke hvert sted.

Rause ungdommer, rause foreldre

Da vi kom frem, traff vi verdens hyggeligste foreldrepar og deres tre unge jenter i alderen 16-24. Det første ungdommene våre ble spurt om var: «Har dere russebuss?» De franske jentene hadde nemlig sett «Skam».

Den første uken vi bodde i deres hus, flyttet familien ut i seilbåten som lå i havna i Marseille, og vi fikk være med ut å seile i dønningene etter mistralen. Eldstegutten min har seilt masse, og jeg så han trivdes når han fikk sitte til rors. Minstemann og jeg var mer skeptisk, disse bølgene var noe annet enn Oslofjorden. Likevel, Marseille er en utrolig vakker by sett fra sjøen, og seilturen står som et spesielt minne  – en opplevelse vi ikke kunne fått uten den lokale forankringen og disse generøse byttevennene.

Den andre uke i Marseille dro franskmennene til Norge. Mens vi svettet i hetebølge, syklet de rundt i Oslo, freste rundt på fjorden med båten vår, padlet og svømte.

Og vi spiste herlig mat, var i Cassis, klatret over Calanques, fant frem i bakgatene, ble kjempegode på metroen og bussene i storbyen, badet, gikk i museer, kjøpte nye, kule solbriller, spilte kort i bakhagen, passet familiens katt og planter  – og tok inn naboenes post – og følte oss hjemme.

Da vi kom hjem reiste franskmennene til fjells og en uke på stølen vår, før vi møttes igjen i Oslo til felles middag før vi kjørte dem til Torp om natten. Det var som om vi hadde kjent hverandre bestandig. Hvordan er det mulig? To år på rad hadde vi truffet mennesker vi gjerne ville hatt som venner hvis vi hadde bodd nærmere hverandre. Vi hadde til og med samme preferanser mht intersesser og innredning.

Drømmen om et lite chateau

Noen nabovenner var blitt fascinert av byttehistorien vår og ville også prøve boligbytte. De meldte seg inn i et annet byttesamfunn, boligbytte.com. Jeg syntes det var finere bilder av boligene der, og da jeg opplevde en slags byttetørke på homelink.org vinteren 2018, tok jeg en sveip innom boligbytte.com som prøvemedlem. Der fant jeg en vingård i Bordeaux. Og jo, familien svarte umiddelbart og ville gjerne komme på få sommerferie til Norge. Nå måtte jeg faktisk melde meg inn der også.

Jeg måtte bare overbevise familien. Skulle vi virkelig til Frankrike for tredje år på rad?

Ikke før hadde jeg inngått avtale (og betalt medlemskap på bytteside nummer to), før gamle kontakter fra homelink.org meldte seg i innboksen. En familie fra Juan-les-Pins på Rivieraen ville gjerne komme i juli, og en italiensk familie fra Sardinia ville gjerne bytte. Begge familiene hadde jeg komunisert med tidligere, men uten at det hadde passet med bytteuker.

Jeg gjorde avtale med Birgit med mann og tre barn, de skulle komme hit mens vi var på fjellet, og vi skulle komme til dem i påsken mens de er bortreist. Sardinia-familien fant jeg ikke noen ledige uker til, og måtte dessverre avslå.

Da sommeren kom ble det travelt med vask av alle skuffer skap, rydding og maling. Vi vil gjerne vise frem huset og oss fra vår beste side. Det tar på, men både for byttevennene og oss er det godt med alt som er gjort. Så en sen julikveld plukket vi opp Birgit og familien på stasjonen, og kjørte dem hit, ga dem en rask intro til huset og nabolaget (og etter min sultne kveld i Cannes for to år siden, hadde jeg også fylt opp kjøleskapet). Så mens de gjorde seg klare for en lys sommerkveld i Norge, satte vi kursen nordover mot fjell, støl og lyden av saue- og kubjeller. For en gangs skyld også med pus i bilen. Han har pleid å være hjemme hos byttegjestene og holde vakt over huset, men etter et ublidt møte med en hoggorm syntes jeg det var tryggest å ta ham med, til de franske barnas store skuffelse.

Turistløypa

Hva gjør byttegjestene våre?

Vi bor ved sjøen. Sommeren 2017 og 2018 badet de og kjørte båt, mens i 2016 var det ikke badetemperatur i august. Da jogget de istedenfor. Alle har prøvd seg i kajakkene. Flere har gått rundt, men noen er blitt helt frelst.

De sykler til Bygdøy, strendene og museene der. De tar båt ut til øyene i fjorden.

De drar til skogs, til Holmenkollen, Marka-hytter, eller åser med utsikt.

De besøker Oscarsborg,  22.julisenteret, Nobels fredssenter og Stortinget.

De går i Munch-museet, Nasjonalmuseeet og Vigelandsparken.

De besøker Viking-skipene og Folkemuseet – der får de også med seg folkedansen (etter oppfordring fra oss som har hatt to folkedansere i familien).

De går på Vinmonopolet, og synes utvalget og veiledningen fra de ansatte er helt fantastisk.

De oppsøker den katolske menigheten.

De kjører buss – og er imponert over hvor hyppig bussene går, at du kan kjøre over hele byen på en billett og at alt korresponderer.

De synes det er stille, grønt og frisk luft – og de vil gjerne komme tilbake til Norge. Det er en hyggelig attest å få – for jeg vil også veldig gjerne tilbake til Frankrike, selv om det blir en stopp nå.

Neste år skal vi til Italia.