Beltestakken ble ferdig

Den første av bunadene familien skal utstyres med, ble ferdig i påsken. Jeg – som ikke kan sy – har sydd en bunad.

Nå vil jeg våge den påstanden at stort sett alle kan sy bunad. Nøkkelen er kurs, motivasjon og tid.

Johanne er min mellomste bonusdatter. Hun har fått en beltestakk. Vi er veldig fornøyde med det ferdige resulatet rent visuelt, begge to. Hun har valgt materialene selv. Bestemt farger på liv, det vevde beltet, det vevde forklebåndet og hvert enkelt bånd på forkledet.

Underveis har det gått bilder av fremdriften på Messenger mellom studenten og syrommet her hjemme. Vi har begge vært spente underveis – med litt forskjellig utgangspunkt. Johanne har vært spent på å se bunaden bli til – og jeg har vært spent på om jeg ville få det til.

Mens familien har hatt høy tiltro (søte, snille, dere <3), har det ikke manglet på hevede øyebryn fra verden utenfor. De har i beste fall vært i tvil om jeg ville klare dette, og noen har sagt rett ut at «det klarer du aldri, å sy bunad er vanskelig, og du kan jo ikke sy. Det må du overlate til folk som kan det.»

Spør en bunadtilvirker!

To andre viktige personer har trodd på prosjektet mitt: Bunadtilvirkerne Barbro Storlien (blogger som frustorlien.no) og Kirsten Saxehaug Anker. Begge lever av å sy bunader, og begge holder kurs for henholdsvis Asker Husflidslag og Bærum Husflidsforening. Jeg kontaktet Barbro Storlien, etter eldstesønnens konfirmasjon for halvannet år siden. Da hadde stuen vært full av de vakreste bunader fra Valdres, Hedmark, Målselv, Rogaland og Østfold. Silkeliv, brokadekyser, broderte stakker og sjal, rutete herreliv, sølvkniver, sølvbelter, sølvknapper og ringlende søljer. Jovisst var det flott! Jentenes bunadsønsker kom på bordet, og jeg forlovet meg raskt da jeg sa: Det synes jeg vi skal hjelpe dere med. Jeg kan sikkert sy. Etterpå kom panikken.  – Hvor flink må man være for å sy bunad? skrev jeg og spurte Barbro Storlien. Her er svaret jeg fikk, gjengitt på bloggen «Fru Storlien».

Jakten på bunadsmaterialene

Ganske umiddelbart etter konfirmasjonen gjorde eldste bonusdatter Eline og jeg et lørdagsbesøk på Heimen og Husfliden i Oslo. Eline ønsker seg bunad fra Øst-Telemark. Det viste seg at Heimen hverken syr eller selger stoffpakker til den modellen vi hadde sett oss ut. Ekspeditrisen var mildt sagt lite hyggelig, men henviste oss tilslutt videre til Husfliden. Men det er klart, siden vi ikke kjøpte bunad til 40.000 var vi vel ikke særlig interessante som kunder.

På Husfliden fikk vi bedre service, men de hadde bunaden i andre farger enn vi hadde sett oss ut på internett. Hvorfor det, montro? Vi fikk ingen forklaring. Bildene fra internett vakte ingen entusiasme. Etterpå skjønte jeg at det trolig var fordi bildene var fra forretninger som syr bunader i Kina. Etter kurs og mer kunnskap om bunadene som immateriell kulturarv, forstår jeg motstanden. Men det hadde ikke skadet med en god forklaring. (Bunadsfolket trenger åpenbart hjelp fra en dyktig ommunikasjonsrådgiver til å fortelle denne historien for folk flest, for veldig mange forteller om ublide møter med et surt bunadspoliti som selger rådyre produkter).

På nettet fant vi fargene vi lette etter hos Almankås. Og vi skjønte at vi måtte til Bø. I Telemark. En lørdag. Det passet jo aldri for en bandy- og fotballmamma i full jobb og en sykepleier i turnus. Slik gikk høst, vinter og vår. Bunadsprosjektet gnagde.

Bunadhimmel hos Almankås

Med sommeren kom hjemvendte studenter, barn som ønsket seg til badeland og dermed ble ideen født: Vi drar. Til Bø. Johanne og jeg kikker på bunadstoffer hos Almankås, og deretter blir det Sommarland i Bø for badeglade gutter. Far får fri fra oss alle. Dermed var planen for første feriedag i boks.

Det første vi forsto, var hvor lite vi visste. Hva slags stoff skulle vi ha i stakken? Toskaft? Hvilke bånd? Hvor mange? Hva slags liv? Hva slags stoff på hjulet? (Hva er hjulet???) Hva slags stoff i forkledet? Åhhh. Dette var krevende. Vi kom med et bilde, men oppdaget at det ikke fantes ferdige modeller av type modell 1, modell 2 osv. Så Johanne satte sammen farger og bånd med inspirasjon fra beltestakken hun hadde sett på foto, men helt likt ble det ikke (nå synes jeg det er veldig fint, for nå vet jeg at beltestakken hennes er unik). Og Johanne beholdt roen i valg av stoffer og farger og bånd til tross for utålmodige innspill fra to brødre som ventet i kar-sofaen sammen med en kompis. Tilslutt var vi ferdigvalgt. Adresse ble notert og materialpakken skulle sendes. Vi fant modellen storesøster Eline ønsker seg, og fikk fotografet den også. Sommarland neste. Jeg hadde glemt å spørre om prisen på materialpakken før vi gikk. Kjente litt på det.  Det sjokket kom først senere, men det er en annen historie.

Kurs i bunadsøm

Jeg hadde planlagt å gå på kurs i Asker husflidslag hos Barbro Storlien, men fikk ikke kursdagene og familiekalenderen til å gå opp. Nå var gode råd om ikke dyre, så i hvert fall etterlengtet. Heldigvis var det kurs i Bærum husflidsforening også, og Kirsten Saxhaug Ankers systue var jo i nærheten. Herlig! Reisetid har faktisk noe å si i travle familiehverdagen mellom kjøring til fotball, seiling, bandy og langrenn. Egentlig er det lite rom for voksen egentid.

En gammel symaskin

Hva var utfordringen? Bortsett fra at jeg ikke forsto opp og ned på materialpakken (måtte etterlyse sømveiledning fra Almankås, som ettersendte dette), så oppdaget jeg at den fine Meister symaskinen jeg fikk av pappa, og som han hadde kjøpt til meg på Gol, den var gammel. – Åh, du har en eldre maskin, sa Kirsten diplomatisk første kurskveld.

Det var lenge siden jeg hadde brukt den (tror det var da jeg sydde stuegardiner i 2012), og nå floket undertråden seg ustoppelig. Maskinen var ubrukelig. Heldigvis hade Kirsten flere maskiner. Så jeg lånte hennes, og min maskin fikk seg en tur til Symaskinsenteret for full service.

– Åh, du har en hybelmaskin, sa damen bak disken vennlig og tok den inn. 14 dager skulle det ta, og i mellomtiden skulle jeg gå på sy-bunad-kurs uten symaskin, og jeg kjente på en uro om at den ikke ville duge til arbeidet jeg hadde påtatt meg.

Hvis bunadsprosjektet krevde investering i en hypermoderne, elektronisk symaskin til en pris med mange nuller bak, begynte dette å ligne dårlig økonomi.

Å forstå og lære nytt

Bunadspråket var lukket og fremmed for meg før jeg startet bunadsprosjektet. Og hele tiden dukket det opp nye ord og uttrykk å lære seg.

Beltestakkens bestanddeler:

• Stakken – skjørtet på beltestakken.
• Livet – er egentlig seler fra gammelt av, og er festet til stakken. Finnes utgaver som er smale eller brede. De bredere livene som dekker mer av bysten er av nyere dato, og ikke slik de opprinnelige belstestakene ble sydd.
• Hjulet, også kalt skoningen – lager de flotte volangene på beltestakken.
• Forkle – knytes utenpå stakken
• Belte – strammes i livet over stakk, liv og forkle
• Vippe – brukes til å  sette opp håret (vippe håret).

Mangelen på symaskin satte en effektiv stopper for hjemmearbeidet og jeg følte at det ikke akkurat gikk fremover med stormskritt.

Materialpakken var stor, tung og uforståelig. Hva skulle alle delene brukes til? Johanne og jeg pakket opp og studerte stoff, bånd, fôr, trådsneller, hekter og trykknapper. Ikke gjør det! Nå ble materialene til de ulike delene blandet, og det er det veldig viktig ikke å gjøre. Men det sto ingen steder at man ikke skal gjøre det. Kommunikasjon, igjen.

Det første vi gjorde på kurset var å klippe delene til stakken. Her klarte jeg et kunststykket å legge en spiss saks inntil stakkestoffet. Resultat: Hull i det fine, dyre stoffet. Ahrrg! Men Kirsten visste råd. Hun hjalp meg å plassere åpningen til lommen der hullet hadde kommet.

Deretter sydde jeg passepoilert lomme i tre timer en hel en kurskveld. Sydde, sprettet opp, og sydde på nytt. To ting var vanskelig: Å styre maskinen rett (det kreves godt syn for å sy med svart tråd på svart stoff). Og å se hvor den lommen jeg holdt på med befant seg i det store beltestakk-bildet. Hadde også litt høye skuldre ved tanken på å gjøre flere feil med de eksklusive materialene.

Neste kurskveld ble lommen sydd på den ene delen av stakkestoffet. Og ennå var det langt frem til målet. Nå skulle de tre skråklipte delene med vadmelstoff til hjulet sys sammen, de ble lagt mot hverandre, mens striestoffet ble lagt over som fôr og sikksakket med hverandre. Tilslutt ble det – ja, et hjul! Hjulet er den tunge vadmelen nederst på stakken som skaper volange-effekten.   Og så begynte den møysommelige prosessen med å sy rundt og rundt og rundt, med tre millimeters avstand, for å sy inn hjulet slik at det blir smalere oppe enn nede. Da jeg etterhvert fikk symaskinen tilbake fra reparasjon, var det dette jeg drev med. Kveld etter kveld til sømmene dekket 14 centimeter. Og jo, det var blitt sydd inn. Gøy!

Mens jeg forsatt sydde rundt og rundt på hjulet hjemme i sene kveldstimer, ble de tre stofflengdene til stakken sydd sammen og stakken rynket i livet. I fem rader.

I flere kvelder satt jeg og stakk rynketråd gjennom rutepapir. Så kom Johanne hjem på høstbesøk, og tiden var inne for nye avgjørelser.

Nederlag i broderi

Jeg gikk på en smell med broderiet til livstykket. Uansett hvor mange ganger jeg prøvde, endte det med å ta eller klippe opp, og prøve på nytt. Samme begredelige resultat. Jeg fikk ikke til å brodere.

Da følte jeg meg ganske ubrukelig. Johanne hadde valgt livstoff i lyst ullstoff. Tanken var å å brodere fantastiske roser på det lyse ullstoffet med moulinégarn, og jeg hadde meldt meg på broderikurs for å lære dette. Men kurslederen ble syk og kurset avlyst. Forsøkene mine på egenhånd ble ikke bra nok, det så rett og slett ut som en katastrofe. En tidligere inngiftet slektning fra Stavanger, nå venninne med håndarbeidshender, oppklarte første misforståelse da hun var på besøk; garnet skal deles. Hvorfor finnes det ingen veiledning for broderiene? Jeg har ikke hatt broderende mor eller bestemødre, så både garndeling og hvordan svinge stingretningen var taus (og utilgjengelig) kunnskap for meg. Som skrivende menneske må jeg nok en gang slå et slag for å skrive det ned. Hvordan skal kunnskapen ellers kunne overføres når de som kan teknikkene er borte – eller hvis man ikke vet hvem som besitter kunnskapen? (Alternativt filme prosessen og legge det ut på YouTube).

Men nå satt jeg og sydde lommer jeg aldri hadde hørt om, mens jeg mislyktes med det jeg trodde skulle bli lettest, å brodere. Selvtilliten hadde fått seg et skudd for baugen og mismotet bredde seg. Hadde jeg virkelig tatt meg vann over hodet likevel?

Løsningen ble å legge bort broderiet (broderi krever kunnskap, teknikk og mengdetrening), og erstatte det med nytt livstoff i silkebrokade. Det var dette Johanne måtte velge, sammen med bånd til de såkalte meiene på ryggen av livet. Det er bånd som pynter livstoffet. Da vi sto over bunkene med stoffer og bånd, falt valget ganske raskt på en rød silkebrokade til livstoff. Johanne vurderte ulike bånd, og endte opp med et orientalsk inspirert, med mønste i svart, rødt, hvitt, gult og gull.

Beltestakken tar form

Nå gikk det fremover og jeg følte at det begynte å ligne en beltestakk (altfor tidlig, selvfølgelig), men stakken var sydd sammen, livet ble foret og det ble lagt et forsterkede stoff mellom for og stoff. Jeg sydde på meiene, målte nøyaktig og innprentet meg Kirsten kursleders ord: Få rapportene i mønsteret til å stemme. Det visuelle betyr alt. Med hjertet i halsen sydde jeg dem fast og det så bra ut. Nå sto kantingen med fløyel for tur. Jeg skulle få hjelp til dette på en privattime, sammen med en av de andre kursdeltakerne. Dagen før hadde jeg fjernet en stor føflekk på ryggen, så jeg var ikke veldig bevegelig i korsryggen. Kirsten instruerte hvordan fløyelen måtte strekkes og kontrolleres så den ikke levde sitt eget liv, og jeg ble sendt hjem med hjemmeoppgave å håndsy fløyelen på baksiden med ørsmå, usynlige faldesting.

Varianter av håndsøm

Faldesting? Vi sms’et og jeg var på nett og i sybøkene, men forsto ikke riktig hvordan stingene skulle settes. Usynlige ble de i hvertfall. Og med det var oppgaven bestått. Deretter ble livet lagt bort, sydd sammen på skuldrene, men ikke i sidene. Nå skulle hjulet til pers igjen.

Bråstopp og båndfest

Jeg la på tittekant på hjulet, trakk kledet over og til baksiden og sydde. Og sydde. Klippet til hjulet, det skulle måle 12 cm og sikksakket kanten. Deretter la vi det bort. Julen nærmet seg, og  føflekken jeg fjernet viste seg å være kreft. Nye operasjoner sto for tur. Jeg var sliten og orket ikke de lange nettene over symaskinen. Jeg hadde fått andre ting å tenke på. Først da faren for spredning ble avblåst, tok jeg frem bunaden igjen. Og nå

kjøpte jeg stoff og bånd til drakten til yngste søster, Louise. «Den skal være i lillafarger», sa hun, men overlot til meg å velge bånd og silkestoff til livet. Åhh, hvilken fest! I tre dager prøve-satte-jeg-sammen vakre bånd og stoffer, før jeg bestemte meg.

I januar gikk jeg i gang med drakten til Johanne igjen. I noen lykkelige uker sydde jeg bånd på forkledet. Det ga masse energi! Jeg så jo hvor vakkert det ble mellom hendene på meg – som jo egentlig ikke kan sy. Maskinsøm og håndsøm. Med hjelp av Kirsten klippet jeg fôr, skjøtet og sydde. La fôret bak båndene. Nok en gang, maskinsøm og håndsøm. Jeg fant frem fingerbølene etter svigermor. Skjønte plutselig hvorfor de var funnet opp!

Innspurt

Johanne kom på vårbesøk for å prøve. Nå ble livet tilpasset og satt sammen i sidene og festet på stakken med nåler.

Jeg gikk i gang med å sy på livet. Valget var enten maskinsøm i gropa ved tittekanten (den røde kanten som ligger mellom linningen i livet og stakken), eller håndsøm.
Jeg valgte maskinsøm. Det var en feilvurdering. Den var vanskelig å treffe, og sømmen bke langtfra usynlig. I flere dager satt jeg og sprettet den opp.
To ganger sydde jeg på nytt med attersting. Først med tynn tråd, deretter med skikkelig knappehulstråd. (Nå sitter det livet veldig godt!)
Hjulet ble festet på stakken (Oi! Den ble tung!) før båndet som dekker sømmen mellom de to delene skulle på. Men nei, det var for kort! Jeg hadde ikke klart å sy hjulet nok sammen i forhold til lengden på båndet!

Ekstra lengde bånd måtte bestilles fra Almankås i Bø. Men hvor mye? Jeg regnet ut 60 cm og sendte en bestilling på e-post. Etter konferanse med Kirsten på sms måtte jeg ringe butikken og be dem legge på ytterligere 40 cm for å være sikker på at jeg hadde nok. Breddeforskjellen mellom hjul og bånd kostet meg to ukers forsinkelse, og nå nærmet både påske og bunad-overleveringen seg.

På siste kurskveld gikk vi  over til «skjertene». Skjøten på pyntebåndet, som nå hadde kommet i posten, skulle gjemmes i en skjert. Punkter for skjerter ble merket med kraftige knappenåler med 57,5 cm mellomrom. Hva en skjert er, fremsto som et mysterium. Og det sto ikke et ord om skjert i sømveiledningen fra Almankås, ei heller hos Google. Nå var det bare å sy.

Først nålet jeg på båndet. Da buklet det seg under sømmen. Det var bare å sprette opp igjen og sy på nytt. Denne gangen mens jeg lot båndet flyte og bare styrte det i fasong.

Nå kom svaret på hva er en skjert: Det er innsydde volanger i hjulet. Disse volangene får beltestakken til å svinge. Skjertene er omtalt i «Folkedrakt blir bunad» (Pedersen, 1997), men ikke i «Sy en bunad» (Andersen, 2013) som handler om på sy beltestakk, eller i sømveiledningen fra Almankås. Men en skjert kan sys med forskjellige teknikker. Jeg håndsydde en skråsøm med like lang bredde mellom seg, ni ganger. Stingen var enkle tråklesting, og på det innsydde stykker (1,5 cm) sydde jeg en hempe med knappehullssting. «Deretter presser du alt du kan med dampjernet på hver skjert», forklarte Kirsten. «Og dette båndet skal du bruke til å tre gjennom skjertehempene når beltestakken ikke er i bruk.», sa hun og dro frem et svart bånd fra materialpakken.

Skjertene måtte jeg lage på egenhånd hjemme.

Vi gikk rett over på forkledet. Det skulle rynkes.

Jeg noterte forklaringen på en liten huskelapp: Begynne med en midtfald og rynke med ca 1,5 centimeteres mellomrom ut til siden. Gjenta på andre siden mot midtfalden. Nåle nedover i rynkene ca 10 cm merket. Sette en nål i midten på 5 cm. Tråkle og tråkle tilbake i hver fald. Sy ti cm nedover på hver fald og snu på 10 cm’s merket. Kante og lage linning med en stoffrest, brette inn en gang på forsiden og dobbelt på baksiden. Sy på det vevde forkle båndet midt i båndet på kant i kant med linningen baksiden, og to sømmer med attersting. En øverst på båndet og en nederst. Avslutte med å sy på tre trykknapper med knappehullssting for å feste forkledet på stakken, hekter til å lukke stakken og hemper til å henge opp stakken.

Jeg kom i mål. Glemte først å tråkle tilbake i faldene, men leste huskelappen i tide.

Sto opp tidlig om morgenen før Johanne skulle komme, og sydde ferdig forkledet. Mens vi drakk kaffe, fikk hun jobben med å fjerne tråklesting. Deretter var det prøving og tilpassing av hekter og trykknapper. Om kvelden satt jeg med trykknappene mens jeg så filmen «Simon og eiketrærne» på fjernsyn. Jeg levde meg helt inn i filmen og sydde på feil side av trykknappen. Nok en gang: Det var bare å ta opp igjen. Men så:

Ferdig.

Avskjed med beltestakken

Børste ullstoffet med taperullebørste. Børste, børste!Vekk med hundehår og kattehår som hadde klebet seg til stoffet. Pakke beltestakken ned i kofferten, og sende den med studenten. Påskeferien var nesten slutt, og studenten skulle nordover igjen for å studere videre.   Jeg følte meg tom: Så mye arbeid – og borte var beltestakken. Mitt første sydde plagg noensinne. Det var som å skilles fra en kjær venn!

Men det beste med å skilles fra venner, er at man sees igjen –  og da er gjensynet alltid hyggelig. Så kos dere Johanne og beltestakken! Ha det gøy på 17. mai! (Jeg lover å sy henge-opp-hemper i sidene når dere kommer tibake til sommeren, og sammen skal vi starte på skjortebroderiene).

Bunadsblogger skrevet av proffene:

http://frustorlien.blogspot.no/

http://www.bunadsiden.no/

Bunadsblogger skrevet av andre som syr selv:

Søm:

https://strikksnurr.wordpress.com/tag/beltestakk/

https://sybunadselv.wordpress.com/

https://frksagafos.wordpress.com/category/av-karen/handarbeid/bunad-handarbeid/

http://listeinsbunad.blogspot.no/p/lisbeths-nordlandsbunadprosjekt-fra-til.html

http://lindaloktu.blogspot.no/

Kurs og veiledning:

http://stakkogglede.strikingly.com/#lenkjer

https://www.sidserk.no/bunadkurs

http://www.bunadtilvirkerne.no/820-park/

Broderi:

https://www.margaretha.no/kundetjeneste/somtyper/