Vandreturer på Lanzarote

Lanzarote er en super øy for naturopplevelser til fots. På en uke fikk vi varierte vandreturer på sand, i lava, under klipper og med hangglidere susende over hodene våre. En uke med bra hotell med god mat, gode senger og gode ruter for fotturer – det er en uslåelig kombinasjon.

Ingen av oss – mann, barn og jeg selv – hadde vært på Lanzarote tidligere. Jeg prøvde å google litt vandreruter før jeg dro, men hvis du skriver Lanzarote på Google får du stort sett bare opp hoteller og reiseselskaper. På Pinterest fant jeg noen flotte bilder som lenket til blogger, men de var ikke veldig gode. Inntil jeg via-via kom over siden til Happyhiker.co.uk. Han skriver først og fremst om turruter i nabolaget sitt i England, men han hadde også vært på Lanzarote. Tursiden hans var super, og ble en hyggelig reisekamerat. Alle turene våre ble funnet på siden til Happyhiker.

Skal du ut og gå, er det greit å ha en bil tilgjengelig. Det er et godt utbygget bussnett, men vi utforsket ikke det i denne omgang. Skal du busse til og fra stedene som er nevnt her, må du selv undersøke og finne frem til ruter og avganger.

Dag 1: Playa Quemada til Playa del Pozo/Los Haches under susende hangglidere

Fra enden av gaten langs stranden, over en haug, gjennom neste gate høyere opp i tettstedet og der begynner turstien. Et skilt markerer stien. Det er lett å gå, du kommer fort høyt, men pass på å følge stien. Det er flere stier, noen brattere og med med løs grus enn andre – noen har lagt steiner over starten på avstikkerne, og det er det en grunn til(!) Stien går litt opp og ned, da vi gikk der hadde vi susende hangglidere over hodet, utsikt til de store fiskemærene i havet rett utenfor og lav sol. Siden vi begynte turen litt sent på dagen, gikk vi bare til den første bukta – Playa del Pozo før vi begynte på hjemturen. Er du tidligere ute, fortsetter du over bukten og opp på den andre siden. Da kommer du til Casitas hemmelige hage, en hage som holdes i hevd av en lokal kvinne i Puerto del Carmen og hennes sønn.

Til denne turen trenger du: Joggesko med litt grov såle for å få solid feste på stien. Det er en del løse steiner når du går oppover og nedover. Husk solkrem, vann og matpakke! Siden det ikke finnes skygge på turen, anbefaler jeg også solhatt/caps og gode solbriller.

Tid: Vi gikk i totalt tre timer. Jeg ville nok beregnet to timer til for å rekke frem til den hemmelige hagen og tilbake før mørket faller.

Dag 2: Famaraklippene og Famarastranden

Tid: 4 timer

Dette er en fantastisk tur. Sett kursen mot Caleta de Famara på veskysten av Lanzarote. Dette er surfernes paradis, og det er stranden hvor Lanzarotes Cesar Manique tilbrakte alle sine barndoms somre. Her treffer du først og fremst spanjoler på ferie.

Med byen bak oss, kjørte vi opp bak feriehusene på motsatt side av stranden, og parkerte på det høyeste punktet (obs, hullete og dårlig vei – kjør s-a-k-t-e). Jeg vil egentlig anbefale å parkere nede ved surferne, og deretter gå opp bak feriehusene. Nå skal du følge grusveien som går bak feriehusene. Den går litt opp og ned i fjellsiden – fordi gårdene helt til du kommer til det øverste og siste huset langs veien. Stien fortsetter videre, men den skal visstnok være rasutsatt.

Ved det siste huset går det sti ned. Vi gikk ned til stranden igjen, helt ned i vannkanten, plukket av oss turskoene og gikk barbent i dønningene i møte med solnedgangen – hele veien tilbake til Caltea de Famara . Det var et lys- og fargespill jeg kommer til å hente frem ved når jeg trenger gode tanker.

På turveien var vi beskyttet av fjellene, det var fullstendig vindstille. Straks vi kom ned på stranden ble det behov for å finne frem mer klær og beskytte seg mot vinden, den var atskillig kaldere enn vannet vi vasset i.

Dag 3: Rundtur fra El Golfo inn i Timanfaya nasjonalpark langs lavasprekker og kanten av klippene

Tid: Fire timer

Ved innkjørselen til El Golfo er det parkeringsplass der stien til El chaco de los chicosstarter. Det var her filmregissøren Pedro Almodóvar tok bilde av det grønne vannet i lagunen og først etterpå oppdaget at han også hadde fanget inn et par i tett omfavnelse. Bildet inspirerte ham til å lage filmen «Brutte omfavnelser». Les hele historien i Dagbladet.

Men det er ikke der turen starter. I stedet må du gå gjennom byens ene gate, forbi alle restaurantene som tilbyr solnedgang og middag. I enden av veien er en ny parkeringsplass – og her starter stien inn i nasjonalparken. Stien starter pent, som å gå på en grussti, men etterhvert skal den bestå av skarpere lavasteiner. Jeg hadde joggesko, men skulle ønske jeg hadde hatt sko som ga støtte til anklene og savnet fjellstøvlene mine.

• 

• 

• 

• 

• 

Stien følger havet, det er den ene «se på den bølgen, nei den, eller DEN»-opplevelsen etter den andre. Det vokser noe vegetasjon i lavaen, men ellers er det stein, stein og stein – et tydelig bevis på hvordan det store vulkanutbruddet på slutten av 1700-tallet la mye av den sørlige delen av øya øde.

Etterhvert kom stien veldig nær klippekanten – samtidig som vi passerte dype sprekker i lavaen, som bresprekker, på den andre siden. Har du høydeskrekk, er det godt å ha noen å holde i hånden.

• 

• 

Dette er en varm tur når det er skyfri himmel. Det finnes ingenting å få kjøpt, så vann og matpakke hører hjemme i sekken. Etter halvannen-to timers vandring på sti i nasjonalparken, kom vi frem til en grusvei som gikk ned til den svarte lavastranden Playa del Paso. Vi bestemte oss for å ta ruten innelands tilbake, ville ikke risikere å gå på den krevende stien hvis vi ikke var tilbake før skumringen. Nå hadde familiens yngste hiker fått nok, og ville ikke være med ned til Playa del Paso. Istedet la han i vei på grusveien, mot vulkanene innover på øya. Han lovet å vente litt lenger fremme.

Det var en god avstikker ned til stranden, men det var verdt det. Svart lava i sanden, bare noen få andre vandrere som også satt der med matpakken eller kastet av seg alle klærne for å få en rask avkjøling i vannet.

Vi fulgte lavakanten da vi la i vei etter ungdommen. Landskapet var øde, det var ikke et menneske å se og vi ble urolige – hvor ble han av? Han hadde vel ikke fortsatt videre nordover kyststien likevel? Jeg skriver dette for å nevne at det ikke er mobildekning overalt i nasjonalparken. Vi ble veldig glade da vi så ham sitte og vente på et gjerde som markerer skillet mellom nasjonalparken og området rundt.

• 

• 

• 

Turen tilbake ble kappløp med tiden. Landskapet var øde, vi passerte bare noen få hus, møtte ingen biler og på den ene gården vi gikk forbi var dyrene tydeligvis alene hjemme. Da veien endelig gikk nedover igjen, skjønte vi at vi var på vei tilbake til El Golfo. Det var på tide – solen var i ferd med å gå ned – og vi visste at da ville mørket veldig fort sige på.

Den aller siste biten av turen gikk langs bilveien ned til El Golfo. Er du så sent ute som oss, kan det være lurt å ha en refleks i sekken (det burde vi hatt!).

Dag 4: Over strendene til Papagayo-klippen

Tid: Tre-fire timer å gå

Denne turen startet i Playa Blanca. Du parkerer bak den nye marinaen, Marina Rubicon, og følger strandpromenaden bortover. Den er lang – og underlaget er hardt. Ved enden av promenaden må du klatre opp en skrent for å komme opp til stien som fører mot Papagayo- stranden og -klippen. Alternativet er å gå rundt det store hotellkomplekset som ligger ved enden av strandpromenaden, og det tar 20 minutter ekstra – så vi klatret.

Utover mot Papagayo ligger strendene på rekke og rad. Det er bare å ta av seg skoene og vasse. Lengst ute på Papagayohalvøya ligger den berømte Papagayo-stranden, omkranset av et par restaurater. Det går bilvei innlands helt frem. Jo nærmere vi kommer Papagayostranden, jo flere mennesker. Da vi til slutt kom frem, ble vi nesten skuffet. Alle strendene vi hadde vandret over på vei ut, gikk den berømte stranden en høy gang. Men turen er fin! Returen går samme vei tilbake.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Montana Roja

Tid: 2 timer

På baksiden av Playa Blanca, mellom Flamingo Beach og fyrtårnet i hjørnet i sørvest, ligger Montana Roja.

Utsikten mot Fuerteventura er nydelig – jeg lurte på om det også er mulig å se Teide på Tenerife – Spanias høyeste fjell. Mannen min mente der er umulig på grunn av jordens krumning, men kjapp googling avslørte at på enkelte klare dager er Teide fanget på kamera. Det er riktignok skjedd fra Lanzarotes høyeste fjelltopp og såpass sensasjonelt at det kom i avisen. https://www.google.no/imgres?imgurl=https://live.staticflickr.com/1956/45047368244_369946fd2a_b.jpg&imgrefurl=https://www.flickr.com/photos/121856779@N03/45047368244&tbnid=4-hMl_nPU-QEVM&vet=1&docid=MzYdWTqzvnqrpM&w=1024&h=683&q=photo+of+teide+taken+on+lanzarote&hl=nb-no&source=sh/x/im

Det er en vulkan med krater. Enkelt tilgjengelig. Du parkerer på nedsiden av vulkanen og går opp stien på høyre side. Det er løs grus, så joggesko er nødvendig. Når du kommer opp kan du gå rundt krateret. Det er ikke spesielt luftig, men jeg merker at jeg må konsentrere meg i høydene etterhvert som årene går.

Kultur

Et besøk i et av hans hjem på øya viser hvilket oppkomme han var av idéer og påfunn, og hvor instrumentell han var for at vi kan oppleve øyas historie og særpreg i dag, fremfor de profittstyrte turistmaskinene som man kan finne på enkelte av de andre øyene.

Du kan ikke besøke Lanzarote uten å besøke noen av institusjonene arkitekten og kunstneren Cesar Manrique etterlot seg på øya. Han fikk myndighetene med seg på en plan for å forvalte øyas natur og egenart.

Hilsen fra John

I løpet av ferien sendte jeg en melding til britiske John som driver happyhiker-nettsiden og takket for gode rutebeskrivelser. Han svarte begeistret og anbefalte en tur på vulkanen Montana Caldera.

På det tidspunktet hadde hofteleddsbøyerne mine sagt stopp – men jeg kommer tilbake. Leste i Facebookgruppen «Lanzarote er vest» om en gjeng pensjonister som i løpet av et år har gått Lanzarote rundt. Det er neste prosjekt!