Å være pårørende

Å være pårørende oppleves å være maktesløs. Det oppleves som om det ikke er noenting jeg kan gjøre som kan påvirke situasjonen. Jeg kan bare trøste og bære.

Noen ganger når jeg kommer hjem fra besøk hos mor i omsorgsboligen hvor hun bor, må jeg bare sitte stille i en stol og ingen bør snakke til meg. Da er jeg ikke i stand til å svare. Det er en fysisk opplevelse av å bære tungt.

Omsorgsbyrde, kaldte de kjekke unge feministene det på 70-tallet.

Ja, det er en byrde, men det er ikke er byrde jeg er ute etter å bli kvitt. Jeg er glad for å ha moren min, men det gjør vondt at hun ikke får hjelp til å bli frisk.

Når sykdom tar fra eldre livsmotet og -gleden, påvirker det personlighet, hukommelse og fungering. Men det finnes ikke tilbud til om hjelp utover antdepressiva. Det er selvfølgelig massevis av tiltak den eldre kan oppsøke selv. Men syke eldre som mister livsmot og livsglede, klarer ikke å mobilisere krefter til å oppsøke trening, seniorsentre, sangkor osv. I hvert fall ikke min mor. Og da blir hun sittende alene i et hjørne av sofaen og se på tv. Det gjør meg så trist.

– Vi gir ikke doble tjenester, sier tildelingskontoret i kommunen.

Det vil si at fordi mor bor i omsorgsbolig, så må hun sitte der alene i en tilstand av passivitet, flatt stemningsleie, gledesløshet, tap av energi, tiltakslyst, overømfindtelighet for høye stemmer, skarpt lys, trekk og mat med smak.

Hun er ikke passiv fordi hun er lat. Hun trenger stimuli sammen med andre mennesker. Men hun klarer ikke gå til andre. Noen må hente henne, støtte henne, oppmuntre henne til å delta. Stå der og vente, oppmuntre henne til å gå med museskritt videre. Jeg tror hun trenger en hjelpende og motiverende person til å ta seg med ut, fremfor antidepressiva. Det har vi jo prøvd nå i flere år uten at det har ført til bedring.

Før hun flyttet i omsorgsbolig fikk jeg og hun et tilbud om avlastning to sommermåneder. Da ble hun veldig mye bedre. En ung filippinsk sykepleier gikk tur med henne, laget mat og spiste sammen med henne, de leste sammen, fant frem klær og hun lot seg overtale til å gå i noe anner enn t-skjorte, fleecejakke, cordbukse og joggesko. To timer om dagen, noen ganger i uken, ga formidabel effekt. Med et pennestrøk ble tilbudet fjernet da hun flyttet i omsorgsbolig.

Det lar seg ikke gjøre å få kommunen til å reetablere tilbudet igjen uten at hun selv søker. Men hun er passiv og redd for å bry noen som blir sinte på henne, så hun klarer ikke søke.

Jeg må søke. Men en søknad fra meg gjelder ikke.

Jeg er bare pårørende, så jeg teller ikke.

Men det er jeg som har ansvaret for henne. Det er meg hjemmetjenesten klager til, når de synes moren min er vanskelig. Så må jeg sitte der på samarbeidsmøtene og føle at jeg må be om unnskyldning for at mor ikke gjør som de ber henne om. At hun er redd for å få vann i ansiktet, ikke vil bytte klær, eller vaske håret. Vegringen har en medisinsk årsak, men det virker som det går hjemmetjenesten hus forbi. I deres øyne er hun vanskelig.

Det er mye moren min ikke vil eller kan lenger.

Hun, som var et festfyrverkeri av rysjer, blonder, kunsthåndverk og farger, sitter sammensunken i et hjørne av sofaen og ser på tv fra hun står opp til hun legger seg.

Hun, som alltid hadde masse gjester, var på besøk hos venner og slekt, opptrådte med opplesning og sang, og ledet reisegrupper på seniorsenteret – hun vil ikke ha besøk. Hun tar ikke telefonen. Hun isolerer seg. Hun vil helst ikke treffe det yngste barnebarnet sitt, hun synes han har høy stemme og spretter for mye omkring. Hun vil ikke være med på besøk til meg. Hun liker ikke å være sammen med familien min, familien hennes.. Hun vil helst at jeg skal gå igjen med en gang når jeg besøker henne. Hun, som jeg snakket med om alt, sier ingenting.

Hun, som alltid hadde jazz eller salsa på stereoanlegget, har det helt stille. Hun som farget håret og satte det opp i en feiende knute, gikk sist vinter i tre måneder uten å vaske håret.

Hun er spesielt redd for leger og sykepleiere og å bli påført smerte. Når jeg skal følge henne til lege og tannlege står  hun midt på gulvet og roper panisk: «Jeg vil ikke», knytter nevene og tramper med bena.

Mor har gått med de samme skoene hver dag siden 2013. Hun er ikke så glad i meg når jeg sier hun må bytte. For hjemmetjenesten bistår ikke med å skifte sko.Så jeg forslår først vennlig,  deretter litt mer strengt, at hun må bytte sko. Jeg forsøker å overtale med rasjonelle argumenter (bortkastet på en som har angst) at vi skal kjøpe nye sko. Det vil hun ikke. Hun står opp, snører på seg de hvite joggeskoene og beholder de på til hun går og legger seg.

Åhh. Det er uløselig.

I tillegg til å være den som forsøker å snakke med henne om depresjon og angst, har jeg også ansvar for regninger. Hjemmetjenesten tar henne med  til lege og drar fra regningen (den har de ikke ansvar for, eller penger til å betale). Regningen deretter går til inkasso, fordi den sendes til omsorgsboligen hvor hun ikke klarer å håndtere posten. Jeg har forsøkt å få helseforetakene og fastlegen til å sende regninger til meg, men helseforetakene klarer det ikke. Fastlegen klarer det nå. Moren min har c/o-adresse hos meg i folkeregisteret, men nei, nesten alt sendes til omsorgsboligen, eller enda verre, den leiligheten som ble tom da hun ikke klarte bo alene der lenger.

Av og til blir jeg sliten og lei av de uløslige problemstillingene jeg så gjerne skulle funnet løsninger for. På de dagene bør ungene hjemme helst oppføre seg, og ikke diskutere for mye.