Finne tid til å sy

Den største utfordringen med å sy bunader ved siden av jobb, omsorgsansvar og alt det som ellers skjer i mamma-bransjen mellom jobb og leggetid, er å finne tid til å sy. Mye av sømmen ender jeg opp med å gjøre mellom kl 22 og 24 når det begynner å bli stille i huset.

Høsten 2015 lovte jeg mine tre bonusdøtre å sy bunader til dem.  Det var et ganske luftig løfte, tatt i betraktning at jeg ikke hadde sydd siden tekstiltimene på ungdomsskolen. Vi brukte et halvt år på å se på bunader på nett, var en tur på henholdsvis Heimen og Husfliden og følte oss etterhvert klare til å gå i gang. Etter et overveldende besøk hos Almankås i Bø, var den første materialpakken sikret.

Høsten 2016 stilte jeg på sykurs i Dame Festbunad i Bærum husflidsforening. Målet var å sy beltestakk til min mellomste bonusdatter. Jeg hadde ingen anelse om jeg ville komme i mål, og hvis jeg gjorde det, når jeg ville bli ferdig.

Det tok to kurs og litt til. På grunn av sykdom fikk jeg mer tid hjemme enn vanlig, og beltestakken var ferdig nok til at bonusdatteren kunne bruke den 17. mai 2017. Hun er en tålmodig type, og tok endringer underveis med stoisk ro.

Med større pågangsmot begynte jeg på nytt kurs høsten 2017 for å sy beltestakk til den yngste av bonusdøtrene.  Mens søsteren hadde vært veldig tydelig i sine valg av farger og materialer, hadde ikke yngstejenta like sterke preferanser. Jeg foreslo farger og stoffer, og hun godkjente.

Alt for mye å gjøre

Men jeg synes det gikk tregt med syingen i fjor høst.  Jeg fant lite tid hjemme, ved siden av jobben, kjøring til og fra treninger og kamper i ski, fotball og bandy. I tillegg har jeg ene-omsorgsansvar for moren min, som bor i omsorgsbolig, jeg har full jobb og er hovedtillitsvalgt i tillegg til full oppgavedekning i prosjekter i arbeidstiden. På grunn av planlagt omstilling på jobben, hadde jeg behov for å skaffe meg mer kunnskap om organisasjonsendringer og takket i tillegg ja til et 15-studiepoengs studium ved Universitetet i Bergen, i Forvaltningspolitikk.

Nå ble de få timene jeg hadde til overs dyrebare. Jeg leste, jeg sydde, jeg kjørte og jeg var konstant på etterskudd. For ikke å snakke om i underskudd på søvn.

En god start og godt i gang

Det gikk fint å sy sammen stakken, rynke og legge på tittekant. Den passepoilerte lommen, marerittet fra første beltestakk, gikk også fint. Jeg sydde på mest på kurset, lite hjemme. Vi kom til livet, nå var jeg blitt overmodig, sydde det hjemme, men så ble de to ytterste meiene ble skjeve. Det fristet ikke å sprette opp på silkestoffet. Jeg sjekket kildene, og fant samme fasong fra gammelt av i boken til Kari Anne Pedersen, «Når folkedrakt blir bunad». Meiene fikk sitte.

I november og desember kunne jeg kose meg med å sy bånd på forkleet. Men hvor mange timer brukte jeg? Det vet jeg ikke. Men det var mange. Jeg prøvde frem og tilbake med rosa bånd, rekkefølge og fargesammensetning. Det ble for likt, for ton-i-ton. Sånn skal det ikke være. Før jul dro Geir og jeg på ekspedisjon til Haugtussa og fant noen grønne bånd for å bryte det lilla-rosa-inntrykket. De passet veldig bra.

Sy-LAN

Første helgen i februar var jeg med å arrangere et sy-LAN for folk som syr Telemarksdrakter. Hele lørdag og søndag satt jeg med to oppgaver: Jeg håndsydde livet til stakken med attersting. Det er fysisk tungt å dra nålen gjennom både livstoffet, baskerlin-fôret, og ulla og klede-stoffet i stakken. Noen ganger kunne jeg trengt tang for å få den gjennom alle lagene. Da livet var på, tilpasset jeg fôrstoff som jeg håndsydde fast til baksiden av forkleet, etter Almankås-metoden. (Nå har jeg lært den tradisjonelle: Et forstykke, ikke tre, og maskinsøm tvers over forkleet. Jeg tar det ikke opp, men neste gang velger jeg den tradisjonelle metoden, fremfor den som er påvirket av skreddersøm.) Da søndagskvelden kom, var fingrene såre og  fulle av stikk. Dette gikk treigt. Lørdag og søndag brukte jeg nok 16 timer til å sy.

I tillegg hadde beltestakk-eksperten Kari Anne Pedersen påpekt at jeg hadde for mange bånd på forkleet under sy-LANet. Hun hadde rett, selvfølgelig, men jenta som skal bære stakken ønsket seg alle båndene, og hun var lite innstilt på at vi skulle fjerne tre av dem.

– Nei, det går ikke!

I vinterferien droppet jeg fjellferien for å være hjemme og sy ferdig hjulet. Jeg sydde og sydde, rundt og rundt. Klede og tittekant ble lagt på som rouleau, deretter kledde jeg hjulet med fløyel. Minst 15 timer brukte  jeg. Men det ble ikke pent. Tittekanten var ujevn, fløyelen var ikke avrundet nok, og ble liggende i laser.

Først tok jeg opp rouleauen og sydde den på nytt. Da var det åpenbart at fløyelen også måtte av, tilpasses på nytt og sys på igjen.

Det var utrolig frustrerende. På kurset fikk jeg høre at fløyel er kjent for å være lite samarbeidsvillig. Det gjorde meg ikke mildere stemt. Må huske på å bruke et annet materiale neste gang.

Men resultatet ble faktisk bra til slutt.

To måneder tok hele prosessen – og plutselig var det påske. Det var ikke plass til verken en hel beltestakk eller symaskin i bilen til fjellet. Dermed gikk mange gode sydager fløyten. I stedet plukket jeg med meg litt håndsøm til min egen rutastakk. Mer om det i en annen bloggpost.

Ny arbeidsplan

Med påsken overstått ble lengden kontrollmålt og hjulet festet på stakken. Nå var det ikke så mye igjen, eller? Jeg hadde brukt to kurs á 30 timer til å sy,altså vel 60 timer, i tillegg til sytimene hjemme. Nå måtte jeg prioritere. Eksamen skulle leveres 25. mai. Jeg hadde en god del igjen å lese. Og  hva om det ble streik i forbindelse med det sentrale lønnsoppgjøret? Som hovedtillitsvalgt ville jeg få mye å gjøre. Siste uken i april skjønte jeg at jeg ikke ville klare å ferdigstille bunaden på to uker til neste gang det yngste bonusbarnet kom hjem på besøk. Dessuten trengtes det en ekstra runde med prøving før jeg kunne klippe av forkleet, feste ekstralengden på stakken og komme videre.

Hvor mye var det egentlig som gjensto? Jeg forsøkte lage en arbeidsplan, la den ut på Instagramkontoen min @bunadsprosjektene og ba om innspill på estimatet som var tilnærmet en full arbeidsuke. Tre gode rådgivere kommenterte. Bunadtilvirker, -blogger og styreleder i Norges Husflidslag, Barbro Storlien, bunadsyer Sidsel Moe som jeg ble kjent med på sy-LAN og bunadkursleder Kirsten Saxhaug Anker mente jeg hadde estimert svært god tid og at det ville gå raskere. Åh, det håper jeg også.

Her er arbeidsplanen:

Men hva er fasit så langt?

• Feste overflødig stoff dobbelt bak hjulet? 50 minutter. Ti minutter raskere enn estimert.
• Sy på hekter og hemper? Før skjema, men den ene hempa ble ikke stram nok og det må lages en til som håndlages med knappehullssting. Der brukes nok tiden, to timer.
• Fullføre håndsøm av foret? 1,5 timer. En halvtime raskere enn estimert.
• Folde forkleet? Holder på. Har brukt en time hittil, men det er verken blitt smalt nok eller jevnt nok.

Lenger er jeg ikke kommet. Ergerlig, for den ser nesten ferdig ut!

Bare kvinnearbeid?

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, for å vise at bunadsøm er masse arbeid, og en del av det er rett og slett pirkearbeid. Ja, noen bunader blir faktisk sydd to ganger (denne nærmer seg vel det). Derfor koster det mye å få sydd seg en bunad. Derfor bruker familiemedlemmer lang tid på å sy bunad til en konfirmant. Å sy en bunad er først og fremst mye arbeid. Teknikkene kan læres. Og jeg prøver å sette opp dette timeestimatet på sluttføringen for å vise alle timene det tar, og forhåpentligvis bidra til respekt for arbeidet som legges ned, enten det gjøres av en profesjonell bunadtilvirker eller et familiemedlem. Jeg sammenligner ikke kvaliteten på arbeidet til en amatør og en profesjonell tilvirker. Derimot tar jeg Barbro Storlien på ordet: Synligggjør arbeidet, skrev hun på bloggen sin 14. april. Mange klager over prisen på norskproduserte bunader. For at proffe tilvirkere skal få betalt, må vi velmenende hjemmesyere også vise hvor mye tid vi bruker. Jeg tror nemlig ikke alle bunadbærere vet hvor mye arbeid som ligger i bak bunaden deres. For å øke respekten for håndverket, må vi synliggjøre det – enten vi driver med det profesjonelt eller fusker i faget på fritiden. For det er vel ikke slik at søm og broderi regnes som kvinnearbeid og blir avfeid som håndarbeid det ikke er verdt å betale for?