Besøk i fortiden

Det har vært påskeferie. Jeg har vært på stølen med familien. Å vaske seg ut er en greie for seg. En hel dag i selskap med minnet om farmor og hennes standard for rent.

Stølen vår er veldig hyggelig. Litt etter litt, har mannen min og jeg satt den i bedre stand enn den var da vi overtok.

Først sendte vi ut løsøre og møbler som enten tok for mye plass, hverken hadde bruksverdi eller antikvarisk verdi. «Nå har eg vore med dotter mi og kasta gamal skit», sa faren min stolt til naboen, som bare skulle visst hvor lang tid det tok å få ham med på det.

Nå er det jeg som sliter med å kaste. For kopper, duker, sengetøy og game Norgesglass forteller en historie om dem som ikke er blant oss lenger. Og jeg kan tenke litt ekstra godt på personlighetene deres, på hvordan de formet meg og hva de betød. Jeg har til og med dratt inn mer kopper og glass etter moren min. Jeg kan ikke sende det vekk. Hun elsket dette fjellet, selv etter at foreldrene mine ble skilt. Her kan tingene hennes få fred.

På kjøkkenet tenker jeg på faren min som pusset opp, fikk inn kjøkkeninnredning fra 80- eller 90-tallet i trehvitt og sørget for at det store, gamle ubehandlede kjøkkenbordet ble plassert foran den vakreste utsikten jeg vet.

180 grader ser vi, fra øst til vest.

Når jeg støvsuger i stuen, tenker jeg på farmor som minte meg på at det ble mye langt hår i sofaen og på gulvet, og at det var viktig å være nøye.

Hun skulle bare visst at vi feiret påske med to hunder og katt – og oss selv og gjestene.

Jeg bestemmer meg for å støvsuge møbler og tepper nøye, og bruke ferdig-våtmopper på gulvene. Det er bra nok. Dessuten er det jeg som holder eiendommen i hevd og jeg har tatt vare på og passer på den delen av slektas historie som jeg har ansvaret for.

I underetasjen tenker jeg på min fars tante og onkel som leide ut overetasjen  til fjellromatikere fra byen, og selv bodde trangt nede i underetasjen. Det ga verdifull ekstrainntekt. Jeg tenker på hvordan vi har drenert rundt stølshuset, blitt kvitt fukten, lagt på nye gulv og innredet kjellerkjøkkenet til soverom, mens råkjelleren er blitt til vaskerom og skibod. Utenfor kjellerinngangen er det kran på veggen, og i kjelleren er det kommet vedovn.

Musene er rykket ned på låven. På veggene rundt i hovedhuset henger redskapene fra gården for å fortelle om arbeid og hverdagsliv to generasjoner tilbake. Det ble melket, kinnet, ystet.

Ute ble gresset tørket på hesjer etter slåtten, og det var høner, kuer, hest og muligens en gris i fjøset.

Når jeg får lyst på en lettvint fjellhytte med innlagt vann, oppvaskmaskin og vannklosett, tenker jeg på deres dager og vet at jeg må fortsette historien.

Jeg skrubber ikke like mye som farmor gjorde da hun fikk hytte, men jeg vasker, vedlikeholder og går tur til varden som jeg gjorde med farfar.

Han hadde vært på stølen hver sommer siden han ble født. Vi så utover myrene, han sang en sull og så tuslet vi ned igjen. Det gamle sælet sto til nedfalls, den stølen jeg nå synes er sliten og gammeldags, var ganske ny og fin. Dyrene var allerede borte, jeg måtte fly over til naboen for underholdning, men naboen, hun lærte gjerne en jentunge fra byen både melking og gjeting.

Når faren min snakket om slekta stengte jeg hørselen. Nå forteller jeg mine unger om kuer, sauer, hesjing og hvorfor fluer må holdes ute og vekk fra maten og håper de vil bære historien videre. For på stølen er jeg bare slekt som skal følge slekters gang i historien om fjellandskapet. Det er ganske fint å tenke slik, og gir meg både mening og ro.