Jeg har lært et nytt ord.
Ventesorg.
Jeg lurer på om det passer på den sorgen jeg føler. Betyr det å vente på sorgen, eller er det sorgen over å vente på noe du ikke vil vente på? Er det en sorg du ikke kan sørge, fordi den ikke har skjedd? Men hva hvis sorgen likevel er virkelig for deg, men ikke for andre som forholder seg til fysiske lover og mener du ikke kan sørge mens noen er i live??
Jeg er litt usikker på ordet. Likevel traff det meg veldig.
Jeg har sørget i tre og et halvt år etter at moren min ble syk. I tillegg til fysisk sykdom, har hun en form for kognitiv svikt som har ført til at personligheten er endret.
Det gjør vondt å se henne så redusert. Jeg spør henne – noen ganger forsiktig, noen ganger utålmodig – savner du ikke det gamle livet ditt. Da svarer hun: «Jo, men jeg forstår jo at det er her jeg skal være nå.» Og her, det er en omsorgsbolig, med tre måltider daglig servert i felles spisesal. Et liv som styres av medisinutdeling, måltidene, tidspunktene hjemmetjenesten stikker innom, fjernsynet og Aftenposten.
Lenge svarte hun aldri i telefonen når jeg ringte. Men hun var jo sjelden noe annet sted. Så forferdelig det må ha vært og sitte å høre på telefonen ringe ved siden av seg og ikke vite hvordan du skal svare, eller ikke ville svare.
Jeg forklarte nøye hvorfor jeg blir redd når hun ikke svarer. Og at jeg må ringe hjemmetjenesten og be dem gå og se hvordan hun har det, når hun ikke tar telefonen. Da begynte hun å ta telefonen igjen. Hun vil ikke være til bry for de ansatte
Jeg forstår det ikke. Jeg ønsker at det finnes noen som kan forklare det som skjer for meg, men jeg finner ikke svaret hverken på Google, hos fastlegen eller hjemmetjenesten.
Hun elsket musikk. Hjemme hos henne sto CD-spilleren alltid på med jazz, latinske rytmer, spansk musikk, sigøynermusikk fra øst-Europa eller klassisk musikk. Hun sjenerte seg ikke for å gå alene på konsert hvis det var noe hun ville høre.
Hun var en estetiker som samlet på alt som var vakkert: Kunst, kunsthåndverk, keramikk, porselen, glass, åklær, kunstferdige broderier, antikviteter. Små tablåer sto oppstilt i hyller, hang på veggen, sto på benker og bord. Hun samlet på det hun kalte «gode former». Det var organiske former og strukturer i kurver, planter, krukker og alle bruksgjenstander. Mamma var en trofast gjest i galleriene, på julemarkedene, i bortgjemte kunsthåndverkerverksteder og på museene.
Hun leste. Stuebordet hennes hadde en bunnplate som var fylt med eksklusive coffee table books. Bokhyllen var fylt av romaner, poesi, feministisk frigjøringslitteratur og kampskrift fra den første grønne miljøbølgen fra 70-tallet. Hun kjente innholdet i bibliotekene på Rykkinn, Sandvika, Bekkestua og Asker. Og hun kjøpte de brukte bøkene når bibliotekene fornyet samlingene sine.
Sist, men ikke minst: Mamma fotograferte. Bildene ble fremkalt og satt sirlig i album. Det var bilder av familiemedlemmer og venner foran utsikten på terassen hennes, foran blomstrende busker og bed. Bilder av landskapene hvor hun gikk sine daglige turer i skogen eller langs jordene, langs kyststien eller i de spanske fjellene.
Mamma var vakker. Hun var ofte modell når noe skulle illustreres i magasiner og brosjyrer på jobben hennes, og kunstnere lånte henne til fotografering.
Men sykdom kan ta livet ut av det levende. Den sykes krefter brukes opp på å eksistere.
Jeg forstår jo at sjelen bor ikke i interessen for gjenstander, kunst eller politikk. Men hvordan får vi kontakt med sjelen hos en annen når den har sluttet å uttrykke seg? Nå den ikke lenger kommuniserer på samme måte som før i kontakten med verden? Når den ikke lenger uttrykker glede? Når den ikke hører musikk, bare støy? Når alt den kan formidle er avvisning?
Jeg sørger over at min mamma ikke lenger vil besøke meg. Hun utrykker ingen glede når jeg besøker henne. Noen ganger er det heller tvert i mot. Hun uttrykker ingen interesse for alt som var hennes hjem, familien sin, vennene sine. Hun tar ikke telefonen. Hun takker helst nei til besøk.
Det er et tap. Jeg sørger over å ha mistet hun som var. Men hun lever jo fortsatt. Og jeg må tilpasse meg.
Les mer:
Psykolog Ingeborg Svartsund Arntsen: De levende døde
Bare halvparten av behandlinger av depresjon hos eldre er i tråd med kunnskapsbaserte anbefalinger.
villamilla 